"Vi ser ikke ting som de er, ... vi ser dem slik vi er."

  (Sitat: Anaïs Nin)

Jeg er vokst opp i en familie der vi alltid har brukt naturen aktivt - som de fleste andre nordmenn jeg kjenner. Vi hadde hytte på fjellet som ble aktivt brukt og utgangspunkt for mye utendørsliv og flotte turer, og vi hadde tilgang til sommerhus ved sjøen, men ellers så brukte vi nærmiljøet hjemme. Helt fra vi var småunger har hele familien alltid har dratt til fjells på søndagsturer, stort sett hver eneste søndag til alle årstider.  I tillegg lekte vi stort sett daglig utendørs i all slags vær, temperaturer og årstider, med oppdagelsesturer, lek og turer på ski, med akebrett, skøyter, (snø-)hyttebygging i skogen osv osv. Og en sånn barndom har også mannen min hatt. Det finnes nemlig ikke dårlig vær, bare dårlige klær! Friluftsliv gir massevis av naturlig livsglede for både store g små og friluftsliv går veldig lett i blodet på deg. Det blir en naturlig livsstil. Jeg synes selv at jeg hadde en flott barndom. Det er fort gjort å tro at alle har det sånn. "Vi ser ikke ting som de er, ... vi ser dem slik vi er." .

Jeg lånte ofte med meg en hund for å gjøre dagene komplett. Og vinteren med snø og kulde er veldig flott og byr på nesten enda flere aktiviteter for kreative barn (og hunder) enn andre årstider.
Opp gjennom oppveksten så hadde  jeg mange forskjellige typer hunder som offisielt ikke var mine, men som ble litt det alikevel.  I mange år hadde jeg en pensjonist-eid Greyhound til turkamerat, og der måtte jeg selvsagt ta litt andre hensyn til vær og vind enn med for eksempel en grå elghund som var vant til friluftsliv. Men det er ikke bare raseegenskaper det kommer ann på. Alle individer, både mennesker og dyr, blir også sterkt formet og tilpasset det livet man faktisk lever.

En vennefamilie av oss hadde en Husky. Dette enkeltindividet likte ikke vinter og kulde og ville bare ligge foran peisen inne å varme seg. Det skulle man ikke tro. Pelsen var tynn og myk som fløyel ... Men familien der likte heller ikke vinteren og frilutsliv så veldig godt og hadde vel tendenser til å sitte mye hjemme foran peisen de også... En hund som ikke er vant til vinter og kulde vil tåle det dårligere.
Det går ikke ann å bare se på rasen når man skal vurdere hva som er bra for en hund.
Man får nemlig langt på vei den hunden man legger opp til å få...


For 20 år siden fikk vi en bordercollie i familien. Vi ønsket oss en hund som kunne gå laus på eiendommen både alene og sammen med oss og også være med oss i alt vi foretok oss, og det fikk vi.
Jeg var veldig bevisst på at han ikke skulle bades unødig på kalde årstider og at han måtte bli vant til å være mye ute utover høsten og vinteren for å opparbeide fettlag og vinterpels slik at han kunne være med på lange fine turer vinterstid uten å fryse. Og da ble det akkurat sånn. Han ble (selvfølgelig!!!!) en naturlig del av familien og han var med oss overalt.

Når han var unghund var det ENKELTE formiddager at det ikke var folk hjemme. Da hadde jeg han med meg til byen i en stor transporter der jeg parkerte under tak. Riktignok med tilgang til strøm og med kupevarmer, og med drikkevann tilgjengelig, men han kunne ha holdt til i bilen uten kupevarmer også for temperaturen ble aldri uakseptabel lav iforhold til hva han likte, var tilpasset og vant til av kulde. En gang hver eneste time var jeg ute og luftet han. Dessuten er det nesten mere uvanlig enn å vinne i lotto at hunder blir stjålet ifra bil i den byen vi bor ved. Jeg har faktisk aldri hørt at det har skjedd... Han hadde god plass å røre seg på og jeg syntes det var en mye bedre løsning enn å etterlate han alene hjemme. Jeg hadde også folk som mer enn gjerne ville passe han ( og tilvenne han visse uvaner..), men jeg syntes dette var en bedre løsning både for hunden og meg.

Når vi skaffet oss vår nåværende hund så tenkte jeg veldig grundig igjennom hva slags hunderase som klaffet best i forhold til vår livsstil og våre tanker, ønsker og behov rundt hundehold. Når jeg kom frem til finsk lapphund så ble det fulltreffer på alle plan, både på grunn av sitt lynne og på grunn av den fantastiske pelsen som denne rasen har. Jeg vil ha en fleksibel hund som er godt tilpasset naturen vi lever i.

Finsk lapphund
kan være med å dyrke friluftsliv og turer alle årstider og i allslags vær. Det er det aller mest herlige!!!
Men noen vil sikkert synes det er helt forferdelig å ta hunden med ut av huset når det er kaldt, regner, snør eller blåser. Vi kler jo på oss selv med både ullklær og mere til, mens hunden har den samme pelsen uansett stakkars ...  Jeg kjente ei som bestandig bar hunden sin over bekken de måtte pasere på sin daglige turrunde. Den skulle slippe å risikere å bli våt på labbene.. Og de som tenker sånn kan fort bli opprørt over folk som tenker nesten tvert om og ikke ser ut til å ta så mye hensyn til sånt.
Det vil vel alltid finnes folk som tenker forskjellig om de samme tingene nesten uansett hva det er snakk om. Sånn er det bare og sånn vil det alltid være.

Finsk lapphund er normalt sett så godt pelset at en lapphund (som er vant til å være en god del ute og vant til også å trives alene i bil) ikke har noe ubehag av å oppholde seg i bilen etpar timer (og enda mer) vinterstid når man er opptatt med noe som hunden ikke kan være med på - som på besøk hos folk der man ikke kan ta inn hund, tur i svømmehall og lignende. Det finnes flere og flere restriksjoner på hvor man kan ta med seg hunden inn. Det kan være veldig praktisk å kunne bruke bilen som "hundehybel" ved sånne behov, og det å ha hunden med overalt - selv om det også innebærer noe venting i bil - kan gi enda mere kvalitetstid og livsglede for begge parter. Vi mennesker er forskjellig. Alle vil lese dette med forskjellige "briller". Noen vil tenke bra (!) og andre vil tenke fy og fy (!). Hunden selv ønsker som regel å være med. Den forige hunden min elsket å være med meg på motorsykkelen min i spesial-tankveske beregnet på akkurat det. Fy og fy!? Vår lapphund kan både velge og velge bort om hun vil være med når vi kjører handletur med bilen til byen, og hun kan gi tydelige signaler på det. Det har skjedd at hun har blitt igjen hjemme i hundegård fordi at hun selv har valgt det, men det motsatte skjer mye oftere.

Det er mange måter å ha hund på.
Så lenge hund og folk er lykkelige med den livsstilen og samspillet de har skapt seg imellom, og hundeholdet hverken er til skade eller sjenanse for noe eller noen, så er vel alt såre godt?
Finsk lapphund er utrulig tilpasningsdyktig. I mitt hode så er aktivt friluftsliv det beste for en slik hund og det som var mye av drivkraften min til å velge denne rasen. Men ... en voksen hund kan sikkert trives med et liv innendørs sammen med ei 80 års gammel dame med rullator, med egenlufting i hagen noen ganger pr dag, sålenge der er gjensidig kjærlighet. Vi skal være forsiktig med å fordømme det som ikke oppfattes som optimalt .... Lever alle de menneskene du har møtt i ditt liv en optimal tilværelse? Kanskje de alikevel opplever livskvalitet og er fornøyde med livet sitt som det er?
Og den dama vil nok ha et helt annet syn på godt hundehold for sin hund enn det jeg har for min. En hund som ikke vet noe annet vil sansynligvis være lykkelig og tilfreds med det livet og den rollen den har.

 

(bilde hentet fra fb)

Det finnes mange forskjellige ståsteder å tolke og vurdere hva det enn skal være ut ifra, og av og til bruker vi så forskjellige briller og har så forskjellig erfaringsbakgrunn at det rett og slett er vanskelig å forstå hverandre på grunn av det. Det kan føre til at vi ubevisst og gjensidig krenker våre motpoler når vi skal prøve å forklare og argumentere for det vi mener er høyverdig og rett og samtidig føler oss krenket sjøl... Den andre føler det jo på nøyaktig samme måten sjøl utifra sitt ståsted. Det er lett å snakke forbi hverandre og å ta laus i energisk engasjement når man møter noe man blir opprørt over og ikke helt forstår.Vi trakker uti det gang på gang, og det er ikke alltid så enkelt å unngå det.  Det er da det kan være lurt å stoppe opp, dempe gemyttet, trø et skritt tilbake, være overbærende og tilgivende, prøve å sette seg positivt inn i den andres sted og tenke litt..(og - kanskje - prøve å forklare eller formulere seg litt annerledes med utgangspunkt i det.). Men aller lettest - og samtidig viktig for egenutviklinga vårres- er vel det å ha evnen til å kunne være etterpåklok ;)

(bildet hentet fra fb)

Det finnes mange måter å leve livet sitt på.
Og hunder - ikke minst finsk lapphund - har den utrulige evnen å tilpasse seg og trives med det meste.Den som kjenner og forstår livsstilen og hunden kan se at den har det godt. Den som ikke kjenner hunden (eller kulturen / livsstilen) kan kanskje undre seg over om hundeholdet ikke er "like bra" som deres eget.

"Vi ser ikke ting som de er, ... vi ser dem slik vi er."